Fikk klippet bort litt pels rundt kulen på Viggos hals (utrolig hva en får
til med en tube kattemalt og saks), og det virker som den er litt mindre øm i
dag, samt at det har blødd litt fra den. Den sitter i skinnet. Jeg snakket med
veterinær om kulen, og vi avventer og ser hva som skjer... Litt dumt å dope
ham ned hvis det ikke er noe de kan gjøre uansett.
Noen som kalte meg hysterisk dyreeier?.. jada, det er jeg... Men heller en gang
for mye enn en gang for lite...
Var å "trente" på RTBK i dag, og det begynte jo som vanlig
"morsomt"....
Ragga gikk rett over til snusemodus da han kom ut av bilen. Han trodde nok at
han skulle få gå rundt å lese avisen slik han gjorde sist, men den gang ei.
Etter 10 minutters trompgange, dvs. jeg bare gikk så fikk han bare følge med,
gikk det ett lys opp for ham: "Å skal vi jobbe? Sammen? Ikke lese
avisen..neivel".
Da vi tok en pause ble han lagt i dekk, noe som ikke var videre populært, men
det ser ut til at det funker så da så.
Det ble arrangert appelcup, og vi var med på noen av øvelsene. Dekk med skjult fører skippet vi, da vi ikke er kommet så langt ennå. Men tannvisning fikk vi 8,5 på; Ragga klarer ikke å sitte rolig, han skal jo hilse må vite. Innkalling med stå nullet vi elegant, har ikke trent så mye på den, samt at Ragga fikk det for seg at han skulle stå etter at jeg forlot ham. Avstandskommandering fikk vi 6 på; første gang vi prøver den med 5 meters avstand + at jeg gir motstridende tegn. Hadde jeg kunne gitt ordentlige tegn med en gang kunne vi nok fått bedre karakter.
Ragga var faktisk begynt å komme ordentlig på nett da vi måtte dra. Er det ikke typisk....
Jeg fant en kul på Viggos hals i dag. Den er rød og øm, og litt stor. Fikk lov til å klemme og se mens han fikk feratone på magen, men han var ikke så veldig begeistret over undersøkelsen. Det blir nok tur til veterinær i morgen, hvis den mot formodning ikke skulle være borte til da.
Influensaen sitter fremdeles i. I alle fall hos meg. Viggo er sitt sedvanlige hopp og sprett...
Jeg har vært så heldig at broder'n og en kompis av ham har tatt med Ragga på sykkelturer, så Ragga er heldigvis ikke så stallstien. I går var planen å legge et felt, men etter å ha gådd en runde rundt det "store" huset var jeg helt utslitt, så det ble bare med tanken...
I dag skulle broder'n ut å sykle med Ragga, men sykkelen min var borte! Det
var fest på Kroa på lørdag og noen hadde nok funnet ut at det var for langt
å gå hjem... "q#€lf%" de/den som tok den kunne da for kjdfhgh tatt
taxi.
Ja ja, etter ett par timers leting fant jeg den da. En meget snill dame som
hadde funnet den i veigrøfta og tatt vare på den :-) Satt ett par timer å
plagdes med fader'ns PC og da ble det enda mer "q#€lf%". Hva er
vitsen med ny programvare når det kjgoij ikke fungerer?
Jeg må si at jeg var litt i tvil om jeg skulle ta en treningsøkt med Ragga, når en tenker på det humøret jeg har vært i i dag. Men da han hoppet ut av bilen var det med så mye sprett og hoppemegrundt at jeg ble i kjempehumør. En kan jo ikke gå rundt å være dritforbanna hele dagen heller ;-)
Ragga var i kjempeform. Gikk rett i fot så snart jeg begynte å gå (ingen
kommando). Var ivrig og oppmerksom nesten hele tiden, måtte jo kikke litt på
en gammel motorsykkel som det smalt litt fra da...
Han legger seg litt skjevt, men han legger seg rimelig fort.
Og han blir litt nølende (henger) etter at jeg har tatt stå under marsj, så
det må trenes mer på. Det virker nesten som han tror at han skal få en ny
ståkomando på neste marsj, så da er det liksågreit å bare ta det med ro,
han skal jo stå og vente uansett......
Avstandsbelønninga fungerer over all forventning :-)
Så kom influensaen til Stordalen også... Jeg går rundt med bomull i hodet,
vondt i alle ledd og nesen renner konstant. Utrolig egentlig hvor mye gørr en
kan snyte ut...
Blir det aldri tomt?...
Selvfølgelig har jeg smittet Viggo. Stakkars liten... Han hoster og nyser, og
nesa renner. Ti minutters hopp og sprett blir fulgt av timer med soving. Litt
deilig egentlig, siden jeg ikke klarer å engasjere meg så mye...
Ragga har det ganske kjedelig for tiden, men vi har da fått trent litt. Ikke
kondisjon vel å merke.
Jeg har tenkt en del i det siste (spooky) og "filosofert" litt sammen
med Tora (Twist), om hva det egentlig er
som skjer på RTBK. Altså om mangelen på kontakt med Ragga på plassen.
Hjemme forlanger jeg at det jeg ber om blir gjort, så lenge jeg vet at han
kan selvfølgelig. Skal vi trene, så trener vi.
Mens på RTBK står jeg gjerne å venter til Ragga tar kontakt før vi
begynner å trene.
Du snakker om å lage ris til egen bak... Jeg driver jo å lager en arbeidsmoral til bikkja som er helt bak mål. "Kjære søte om du vil... Neida vi trenger ikke å gjøre noe nå. Jeg kan vente til du er ferdig jeg... Klart du skal få en godbit for å se på meg, så kan du fortsette med det du vil...". Jeg er nok ikke den første som har gått i den fella og blir nok neppe den siste, men irriterende er det lell.
Vi var på coopen og trente i dag. Tross en del forstyrrelser gikk Ragga ganske bra. Dvs. etter at han fant ut at jeg ikke ventet til han var klar til å ta kontakt, jeg bare gikk. Og var han ikke der han skulle være så ble det ingen godbit eller hanske. Jeg startet sånn 2 ganger og da var han på nett, skikkelig på nett. Tror jeg må prøve den varianten på RTBK.
Ståen var sånn passe, han steger litt, så den får vi trene mer på. Sitt og bli og enkeltdekk var kjempebra. Innkallinga gikk i nuffetempo. Hadde jeg tenkt meg om hadde jeg ikke tatt den. Ragga demper nesten bestandig når jeg forandrer litt på "reglene". Han er jo ikke interessert i bråk. Og når en da har fått beskjed om å følge med, og må løpe nesten i front mot fører så er det liksågodt å dempe...
Trente fot i dag, og Ragga gikk nesten som en kule. Topp kontakt, men
utgangsstillingene som vanligvis er topp, løste han på de underligste måter i
dag. Den beste var nok da han plasserte rumpa pent på min venstresko, mens han
vridde hodet bak for å få øyekontakt... Hva gjør en med sånt da...
Det virket som om han mente det var den mest fornuftige plassen å sitte for da
trenger en jo ikke å følge så godt med. En kjenner jo når fører har
tenkt å gå... Han er nå søt da, men fikk selvfølgelig ingenting for den
løsningen.
Vi prøvde oss også på apport. Og jeg er imponert. Det er en god stund siden sist, men det gikk over all forventning. Jeg hadde ham i utgangsstilling, kastet apportbukken og ga tegn. Ragga hentet apportbukken og kom rett inn i utgangsstilling, han slapp den før han satte seg, men hentet den igjen. Vi må nok trene mer på grepet ja. Andre gangen brukte jeg ordet apport da jeg sendte ham ut. Det er første gangen jeg har brukt verbal kommando på apport, og han stusset litt med det samme, men løp ut og kom rett inn med den. Han er så flink atte :-) Og jeg klarte å stå helt i ro og ikke se ut som verken en stepper eller et helikopter, forbedringer der også...
Viggo derimot... Jeg klippet klørne hans i dag (igjen), noe som er noe med det største her på jord. For da får en masse godis på magen bare for å ligge på rygg mens jeg piller, klipper klør og tar en øresjekk. Etter kloklippen og et skinnangrep på Ragga forsvant han ut på kjøkkenet. Der drepte han plastikkposedyret etter lydene å dømme. Etter en stund kom han en snartur i døråpningen til stua, hvor han sto og kikket, med tungespissen litt ut. Han forsvant igjen, og så ble det stilt... Da jeg fant ut at det hadde vært stille en nokså lang stund og gikk for å se hva pelsklumpen holdt på med begynte rabalderet. Det er utrolig hvor mye rart en kan pakke i et kjøkkenskap. Noe nok også Viggo mente... Han ble så glad for å se meg da jeg stormet inn på kjøkkenet. "Yes, ryddehjelp. Se mor, se hva jeg har funnet!" Han ble ikke så glad da han ble puttet i buret, og jeg var ikke så glad da jeg ryddet "rydderotet" hans på plass i skapet...
I helga har det ikke blitt noen trening. Ragga har vært på bortskjemmingstur hos moder'n og jeg har vært på Trones sammen med mange kjempeflotte ungdommer.
I dag har vi vært på RTBK og det var jo en interessant affære, for å si det mildt. Etter at vi kom inn på hundplassen var det omentrent umulig å få kontakt med dyret. Han gikk rundt som en støvsuger... jeg var ikke interesang, godbiter bare snøftet han til, det kom faktisk en annen hannhund for å hilse på og da hadde Ragga bare såvidt tid til å løfte litt på hodet før nesen var godt plantet i bakken igjen... For å være ærlig hadde jeg mest lyst til å vri hodet av bikkja, men jeg valgte å fri ham ut etter at han klarte å gå tre skritt fot med kontakt.
Etter at de fleste hadde forlatt området slapp jeg han løs sammen med to risentisper. Vanligvis er han veldig opphengt i Fabi den eldste av de, men ikke i dag. Betty, den yngste, prøvde febrilsk å få ham med å leke, noe han vanligvis ikke bruker å si nei takk til. Men ikke i dag, i dag var det bare snusing som gjaldt. Dvs. han lekte litt halvhjertet med Betty, men mesteparten av tiden sjekket han ut området.
Da vi kom hjem fant jeg ut at jeg skulle teste ut avstandsbelønning ved fot. Det fungerte! Det fungerte nesten for bra. Han var så ivrig og prøvde så hardt at han slurvet en del. Da han etter en stund oppdaget at han ikke fikk noe for slurv, roet han seg og begynte å jobbe ordentlig. Han gikk skikkelig bra og konsentrert :-)
Vinteren varte ikke så lenge, heldigvis... Så nå er vi begynt å mosjonere
igjen. Eller vi og vi... Ragga drar og jeg sitter på sykkelen og bare koser meg
heter det vel... Det er ikke så lange sykkelturene vi har vært på hittil (2-4
km), men jeg har tro på å begynne litt forsiktig. Samt at vi som regel har en
liten pause hvor Ragga får "riste løs". Er jo ikke noe morsomt om en
bare skal trave hele tiden, så litt tull og tøys må det være :-)
Jeg kan vel egentlig ikke kalle oss for mosjonister, det bor vi nemlig en annen
skapning i Stordalen en med rette kan kalle det. Jeg tror jeg kan sverge på at
hun løper bra mange km i løpet av den tiden hun er våken...
Planen har jo vært å prøve seg på LP 1 på hunddagen på RTBK, men jeg
må si motivasjonen for å trene i det siste har glimret med sitt fravær :-/
Ikke alle øvelsene heldigvis, men selvfølgelig den vi plages mest med: FOT. Og
uten en rimelig bra fot kommer en ikke langt...
Jeg syns at fot er en kjedelig øvelse i utgangspunktet, dvs. først lineføring
og så fot: Hurra! (not), og å prøve å motivere dyret når en selv ikke er
motivert, vel... det går heller ganske dårlig...
Bør nok komme opp med en god ide snart før vi tuller oss videre inn i den
ødeleggende spiralen. Kanskje avstandsbelønning hadde vært noe?... For hvis
jeg ser at motivasjonen til Ragga stiger, så vil nok min motivasjon også
stige. Ble litt bakvendt dette, men så lenge jeg skjønner hva jeg mener så
får det være...
Trente forresten vendinger i dag, og der går det rimelig greit. Full konsentrasjon fra begge. Det er kun når vi skal gå fremover at det blir tull. Innkalling gikk kjempe bra. Enkeltdekket var nærmest vakkert og det hele ble avsluttet med fremadsending til bil.
Her i Stordalen er det kun en som stikker av, og det er meg... til Raggas
store fortvilelse enkelte ganger. Ikke bare forlater jeg ham hjemme (noe som det
ikke virker som han har noe problem med), men jeg stikker av på tur hvis han
ikke har meg i trygt forvart i et leiebånd. Og det verste av alt: Jeg gir ikke
beskjed før jeg plutselig bare er borte....
Dvs. Viggo har jo "forsvunnet" ett par ganger ute, men han stikker
ikke med fullt overlegg. Han vimser seg bort, og er like glad hver gang han blir
funnet eller han hører alarmen på bilen.
I dag, før vinteren kom på nytt, var vi ute på sykkeltur og jeg tror Ragga
følte seg ganske trygg på hvor jeg var. Han var nemlig festet i springeren og
det vil jo si at jeg da befinner meg på sykkelen.
Etter at jeg hadde syklet et stykke fikk han være løs (det er enda en god del
snø her, og den er såpass råtten at han synker rett til bunn hvis han prøver
å ta seg en tur utenfor veien). Ragga var i hundre og så ut til å synes at
det var kjempegøy å få bestemme farta selv, i stedet for å bare løpe i
kjedelig trav. Han hoppet og spratt og raste av gårde. Da han fant ut at det
var noen trær som burde få litt "næring" benyttet jeg sjansen. Jeg
stakk....på sykkel....
Skal si det var en som ble forfjamset... Å stikke av på sykkel er jo uhørt!
Han holdt seg godt i nærheten resten av turen, skulle visst ikke ha noen repriser på "matmors" spurt på sykkel...
I ettermiddag var vi å trente sammen med Kjersti og Draco (dobermann). For første gang trente vi med begge hundene samtidig, og vi startet med fellesdekk. De var utrolig dyktige begge to. Ragga var litt nyskjerrig på Draco i begynnelsen, men han lå. Etterpå kommanderte Kjersti meg rundt uten hund, og det ser ut til at egentrening uten hund har gitt resultater. Jeg går en god del bedre, og vender bedre. Jeg prøvde lineføring med kommandant, men der må jeg jobbe mer med Ragga. Han ramler ut etter første skrittet.... Så her må det trenes....
Jeg sto inne på kjøkkenet og vasket kopper mens Viggo hoppet og spratt rundt føttene mine. Da den lille krabaten fant ut at snikangrep fra matten med påfølgende napping i matmors føtter ikke var særlig populært, tuslet han ut til Ragga for å terge ham. Responsen var heller laber, så han kom inn til meg igjen og la seg på føttene mine. Etter en liten stund så jeg at "tenkefjeset" kom frem; framparten av kroppen hevet litt over gulvet, tungespissen litt ut og stivt blikk på ingenting. Så forsvant han ut av kjøkkenet i kjempefart, og de røde alarmklokkene mine begynte å blinke... Men så lenge jeg hørte hva han drev med orket jeg ikke å gjøre noe. Og etter lydene å dømme var det ikke noe alvorlig; plastikkvesken på kjøkkengulvet fikk gjennomgå, Viggos bag ble revet i gulvet og antakelig ompakket, MEN så ble det stilt, veldig stilt... Det eneste som hørtes var Ragga som gikk og la seg på sin plass. Og når det blir stilt og Ragga går og legger seg, vel... da sover enten Viggo eller så driver han på med noe han slettes ikke har lov til.
Jeg kikket først etter på finkjøkkenet, ingen Viggo, så gikk jeg til stuen, ingen Viggo... på gulvet... Men duken på stuebordet hadde fått en underlig form, det så nesten ut som om bordet hadde slått kul på seg. Og ikke nok med det, duken hadde fått liv. Den var på tur fra den ene enden av bordet til den andre. Jeg kremtet og duken stoppet å bevege seg. Så tok jeg å stakk en finger bort i duken, null respons. Jeg stakk fingeren gjentatte ganger bort i den rare duken, men kulen på den var steinhard og helt stille. Det virket nesten som om Viggo trodde at siden han ikke så meg så så ikke jeg ham. Og selv om jeg drev å stakk fingeren i duken så kunne det jo ikke være ham jeg var ute etter, for han så meg jo ikke....
Responsen da jeg løftet duken og Viggo ble liggende igjen på bordet var en
helt annen. Jeg hadde glemt at jeg fremdeles hadde gummihansker på meg. Er det
en ting som får jaktinstinktet/drapsinstinktet til Viggo frem så er det
gummihansker. De skal tas og drepes (rives i fillebiter) så fort som mulig. Om
noen har de på seg og hvem den personen er er ham knekkende likegyldig...
Det gikk jo som det måtte gå. Krabaten kastet ikke bort tiden, han kastet seg
med mord i blikket mot gummihansken som var nærmest, mens jeg rev og slet med
tennene i den jeg hadde nærmest for å få den av slik at jeg kunne ta av den
andre uten at han fikk tatt den. Jeg slapp unna med et lite risp i en finger og
en hel gummihanske. Den andre ble behørig slaktet og flådd på stuebordet, med
dødsrulle og det hele...