Skulle trene fot og vendinger i dag, og Ragga gikk til tusen :-) Selv om jeg hadde noen slurvete marsjer satt han som klistret til venstre fot! Dyret slutter aldri å forbause meg...
Jeg har jo vært en del i "tenkeboksen" i det siste, så i dag hadde jeg med både ball og gappayen (biteskinn). Og det som jeg hadde en liten mistanke om ser ut til å være riktig: Godbiter er kjedelig i lengden. Selv om jeg har variert på godbitene. Ragga er vanligvis et matvrak, men selv mat kan jo bli kjedelig...spesielt når en er nødt til å gjøre noe for å få den lille biten...
Jeg vekslet en del mellom gappayen, ballen og godbit, og ingenting. Ragga gikk som bare det, og jeg var flink nok til å avslutte når han var på sitt beste. Ragga var faktisk så giret på å gå fot at da jeg tuslet rundt på plassen etterpå gikk han fremdeles fot, sjarmtrollet :-) Jeg prøvde å øve alene på vendinger, siden jeg fremdeles vender som en dass, men det måtte jeg bare gi opp, Ragga satt nemlig som klistret til venstrefoten da også....
Tok ett par innkallninger og de var topp. Avsluttet det hele med kjegle, og det ser ut til at den øvelsen faktisk er en belønning i seg selv.
Var å trente litt med Ragga i dag, og enkelte ting var bare
helt knall :-)
Prøvde apporten, dyret hadde ikke den helt store lysten og stakk med apporten
inn i bilen. Bak i bilen for å være korrekt. Men slik jeg ser det har jeg
altså en hund som kan hoppe med apportbukken i munnen :-) Kjempeframskritt for
ham, når en tenker på at før jul var apportbukken bare pyton, og å bære den
var nærmest utenkelig.
Fot er og en øvelse... Der har JEG mye å trene på! Fikk Kjersti til å kommandere meg i går uten hund, og vel.... jeg går som en dass. Vendingene mine er ikke mye å rope hurra for. Så der trente jeg først litt uten Ragga og så litt med Ragga. Og det virker som at bare jeg klarer å holde tempo, og gå "reint" så går det rimelig bra, ikke topp men ganske så bra. Ja, ja ut å trene mer alene uten hund tror jeg. En annen ting jeg må trene på er timeing ved fot.
Vi prøvde oss på fremsending til kjegle også. Han gikk som ei klokke, så jeg fant ut at jeg skulle se hvor godt begrepet kjegle egentlig sitter hos ham. Jeg plasserte den i ulike posisjoner i forhold til ham, ja til og med bak ham, og han raste av gårde til kjeglen hver gang han fikk kommandoen "Kjegle". Dyktige gutten :-)
Men jeg kunne jo ikke gi meg med det, kunne jeg vel... Jeg fant ut at en siste test, det må jeg bare ta. På plassen vi trener er det en "balkong" av strekkmetall som strekker seg ca. 5 meter langs det ene bygget. For å komme opp på denne balkongen må man opp en strekkmetalltrapp på venstre side av bygget. "Balkongen" er ca. 3-3,5 m over bakken.
Jeg plasserte Ragga i bilen hvor han ikke kunne se hva jeg egentlig holdt på med. Tok med meg kjeglen og plasserte den 3 m innpå balkongen. Hentet dyret i bilen og plasserte oss i utgangsstilling nede på plassen, med fronten mot kjeglen. Pekte ut kjeglen for Ragga og ga kommandoen. Ragga vet hva kjegle er. Det finnes ikke tvil! Han er bare så dyktig :-) "Han kom, han så, han fant..." Han stakk på skrå ut til venstre, vinklet så rett til høyre, opp trappa og rett til kjeglen. Legger ut noen bilder av kjeglefinneren på Bilder...
Ragga tok livet av det farlige "beistet" i dag. Jeg var ikke engang klar over at vi hadde et farlig "beist" her. Men når sant skal sies er jeg glad for at Ragga klarte å bekjempe "monsteret". Hvem i all verden vil vel bo sammen med et "beist"?
Jeg satt på stua og leste, da jeg så at Ragga var veldig fokusert på noe inne på kjøkkenet. Bare til opplysning; jeg har to kjøkken, ett hvor jeg lager mat, der har ikke Ragga lov til å være og ett såkalt finkjøkken hvor Ragga kan være så mye han vil. Men i alle fall, Ragga var veldig konsentrert på noe inne på finkjøkkenet. Jeg ante fred og ingen fare da han plutselig styrtet inn på finkjøkkenet mens han snerret. Han hev seg over "beistet" med dødsforakt, tok "nakketak" og ristet det voldsomt. Så hoppet han gjentatte ganger på det, mens han knurret. Han avsluttet det hele med å rulle seg over "beistet", og sparke det under kjøkkenbordet. Min helt...
Viggo var ikke like glad da han oppdaget hva som hadde skjedd med yndlingsmatta....
Plukket fram apportbukken igjen i dag. Ragga tok helt av, og prøvde faktisk å klatre opp meg for å nå tak i den :-) Han hadde ett par kjempefine avleveringer, og jeg greide å avslutte når han var på sitt mest intense. Dvs når han sto og hoppet rett opp og ned på stive føtter, mens det lyste "få den, få den" av blikket hans.
Mens Ragga og jeg trente, "ryddet" Viggo i bilen. Nå var det jo ikke så ryddig i bilen ifra før, men jeg vet ikke egentlig om jeg vil anbefale Viggo som ryddehjelp. Resultatet ble ikke bedre for å si det sånn...
Viggo har et ganske spesielt forhold til bilen; det er det største her i verden å få være i den virker det som. Noe jeg finner ganske pussig når en tenker på hvor mange timer krabaten har tilbrakt i bilen hittil. Jeg har faktisk brukt bilalarmen som innkallingssignal på Viggo, og det funket...
Etter å ha vært ute en stund holdt Rampene show inne. De er
bare hysterisk morsomme til tider :-) Viggo terger Ragga til han får ham til å
jage seg, og når Viggo går lei stikker han på kjøkkenet. Morroklumpen....
Ragga stopper bestandig ved dørstokken inn til kjøkkenet for det er "hundefritt"
område, og Viggo har krigsdans (går ikke ann å beskrive hvordan det ser ut)
mens han gjerne rekker tunge til Ragga. Neida, jeg er ikke gal, Viggo rekker
faktisk tunge av og til, det er ett av tegnene på at han pønsker på noe
jævelskap.
Dette har han gjort helt siden han var liten... Litt praktisk egentlig, for da
vet jeg at om det blir stilt så driver han på med noe han slettes ikke har lov
til...
I dag har vi prøvd oss litt på apport, og med bitte litt
hjelp, dvs. jeg klarer ikke å stå i ro og ha litt is i magen, så hadde vi en
perfekt avlevering. Det ser ut til at Ragga har begynt å forstå at
apportbukken kan gi de utroligste goder. Bare den blir avlevert til
"mor".
Jeg har utrolig mye rart for meg når vi trener har jeg oppdaget. Mon tro om jeg
egentlig skulle stilt på trening med breiteip og tau. Da kunne kanskje Ragga
slippe å bli forvirret over hva jeg egentlig mener. Det er ikke så enkelt å
få med seg ordene når personen som sier de ser ut til å skal lette bare ved
hjelp av armbevegelser....
Vi har hatt en dødperiode når det gjelder trening i det siste.
En ting er at det har vært ganske så kaldt (-18), en annen ting er at øvelser
som Ragga i utgangspunktet har vært ganske flink på ikke har fungert. Jeg har
derfor vært i "tenkeboksen" en stund for å finne ut hva det er jeg
gjør som får han til å levere middelmådig.
Jeg tror jeg har funnet svaret. Jeg er altfor forutsigbar, og da blir det for
kjedelig for dyret.
Bare for å ta fot; På plass, kontakt, fot - så går vi rett frem, og etter
ett par skritt har hunden det drittkjedelig og sakker akterut. Morsomt... I dag
prøvde jeg en "ny" variant: På plass, fot - og så snudde jeg og
gikk motsatt vei. Skal si det var en som fulgte med! Han gikk som klistret
:-)
Jeg tror jeg i det store og hele har glemt "leken", som for Raggas del
bør være tilstede. Det kan kanskje komme av hvordan gammelhunden var å trene
med. Ga man en komando så ble den utført. Der var det ingen spørsmål om;
hvorfor det? Han var av den typen som når han kunne en ting gjorde den når han
fikk beskjed om det.
Jeg prøvde også en annen variant, som jeg ikke har gjort på lenge lenge.
Fot (uten kommando) med hopp. Hunden hopper ikke, det er det fører som gjør,
rett til venstre. Det blir nesten som en konkurranse, om jeg klarer å lure meg
unna Ragga, eller om han faktisk klarer å holde følge. Utrolig
morsomt...
og han klarte å holde følge...
Jeg trodde at om man kjørte i bil, så kjørte man i bil....
Ifølge Ragga er det visstnok ikke sånn.
Når man kjører i bil skal man sitte i passasjersetet, ser det ut til at han
mener. Å sitte bak i bilen kan sammenlignes med dyreplageri. Åpner jeg en av
dørene på bilen, er det bare fryd og glede. "Hurra, vi skal kjøre
bil!" Jeg kan faktisk ikke la en bildør stå åpen, da sitter han nemlig i
passasjersetet, klar til avgang...
Åpner jeg derimot bakluka ser det ut som om jeg har banket dyret. "Vil
ikke, vil ikke... Jeg kan godt være hjemme å passe huset jeg. Helt
alene..." Denne oppførselen kommer, pussig nok, bare når vi skal kjøre
hjemmefra. Hvis vi er andre steder kan jeg gi han beskjed, langt unna
bilen, om å hoppe i bilen, og dyret hopper rett inn BAK i bilen.
Kan det være noe med "hjemmeklimaet", eller er han kanskje bare bitte
litt bortskjemt....