Jeg som lever sammen med Rampene heter Monica Gellein.
Jeg er født i 73, og er utdannet agronom og sosionom.
Helt siden jeg var liten har jeg vært interessert i dyr, men siden jeg har meget fornuftige foreldre klarte jeg først ved 7 års alderen å mase meg til en katt. Nusse var vel som katter flest, bortsett fra at jeg lærte ham en del triks (i mangel på egen hund). Han kunne sitte og gi labb, ligge, komme når man ropte, og tildels gå i bånd (viss en bare gikk motsatt vei av dit en skulle, så kom man bestandig dit en opprinnelig skulle...). Nusse var en meget bereist katt, vi kunne jo ikke forlate ham når vi skulle reise på ferie så det ble til at han stort sett var med der vi var.
Hunder har det vært en del av. Ikke egne, men andres som jeg maste meg til å få gå tur med.
Den første hunden jeg virkelig trente med var Atrof. Vi
gikk på dressurkurs da jeg var 14 år og han var rundt året.
Atrof var en schäfer fra svenske brukslinjer, og et ordentlig arbeidsjern av en
hund. Familien som eide Atrof valgte å selge ham til militæret fordi han ikke
passet som familiehund. Jeg lærte en masse av treninga med Atrof, og han er
fremdeles dypt savnet.
Freidie var en hund jeg fikk låne på et hundepensjonat
jeg jobbet på en tid. Hun var en meget forsiktig schäfertispe, og verdens
gulligste :-)
Hun var stikk motsatt av hva det Atrof hadde vært, og det var jo positivt å
få prøve seg med en utrolig myk hund.
Bud overtok jeg da han var 5 år. Bud hadde jeg kjent og
hatt med på tur siden han var valp, så jeg visste hva jeg fikk i hus. En
utrolig stødig schäferhann. For ikke å komme med alt for mange floksler så
sier jeg det heller sånn:
"Ein steikanes bra huinn!"
Bud var en mellomting mellom Atrof og Freidie; Myk, men ikke lett å vippe av
pinnen, og lett å ha i hus. Den perfekte familiehund. (kom visst litt floksler
alikevel). Bud ble avlivet sommeren 2000 pga. en ryggskade, da var han 11 1/2
år.